Hvit Norsk Gås

Hvit Norsk Gås

Hvor og når denne store gåserasen oppstod vet man i dag ikke men den er kjent fra rundt 1927 som en stor og tung landrase. Man mener at hvit pommersk gås og emdenergås er hovedrasene men mest sannsynlig er det både hvit italiensk gås og toulosergås også innblandet.

Den ble avlet med tanke om en stor gås med fin benbygning som var lett å fete opp. Men den skulle også være hardfør, flink å legge egg, ruger og kyllingfører. Frem til krigen ble den mye bruk rundt om i hele landet men så begynte andre gåsraser å ta over så rundt 1980 trodde man at rasen var tapt.
Men heldigvis fikk Karl Risfjell fra Klepp på Jæren kontakt med den 93 år gamle Oddvar Nerby fra Trysil han hadde en stamme med Hvit Norsk Gås. Og hadde ikke drevet med andre gåsraser så man var sikre på at stammen ikke var blandet med andre raser da han hadde kjøpt den siste gåsen inn i stammen i 1948. Da gjess kan leve i mange titalls år var ikke stammen noe særlig innavlet. Karl Risfjell var heldig å få kjøpt noen rugegg den våren og da Oddvar Nerby døde samme sommer fikk Risfjell kjøpt hele stammen som da bestod av 8-10 avlsdyr. Disse dyrene ble spredd til flere interesserte på Jæren.
I 1991 ble Norsk Landbruksmuseum, som da var sekretariat for genressursarbeidet i Norge og Norsk Rasefjærfe Forbund kontaktet for å fastslå at dette virkelig var Norsk Hvit Gås.
Da man anså at dette var siste rest av rasen ble det bestemt at det skulle iverksettes bevaring.
I starten fikk de som hadde besetninger av rasen en avtale om bevaringen, dette ble omorganisert i 1995 da 32 dyr ble flyttet til Lars Erik Strand Vitsø i Trøndelag. I tillegg er det noen sikringsbesetninger rundt om for å sikre rasen enda bedre.
Disse besetningene driver kontrollert avl og dermed er rasen sikret for fremtiden.

Den Norske hvite gåsen er en stor rase, i følge standard skal en voksen gasse veie 9 kg mens gåsen skal veie 8 kg. Begge kjønn skal være helt hvite og ha en dyp, lang og bredd kropp med en forholdsvis lang hals med en godt utviklet strupelapp. Øynene skal være livlige med en orangerød øyering, beinene skal være gule eller rødgule. Den skal ha en fint utviklet bukpose, det er fremdeles noe diskusjon om den skal ha en eller to. Da den er avlet for kjøtt og egg har den en god fjærdrakt men forholdsvis lite dun.
Den er en flink ruger og passer godt på gåsungene, er lett å passe, er nøysom og försøkene og ikke særlig sky av natur.

Turid Håland 2011